I mai var det endelig offisiell markering av jernbanemuseets siste tilskudd i museumsparken – en Narvesenkiosk. Kiosken som nettopp har kommet på plass i museets park kommer fra Bergensbanen, den sto opprinnelig på Haugastøl stasjon, men kommer nå sist fra Geilo. Den siste eieren av kiosken hadde ikke hjerte til å destruere den fine, men falleferdige kiosken og kontaktet museet for å høre om de kunne være interesserte i den. – Jeg reiste til Geilo for å vurdere kiosken og jeg så raskt muligheten til å fortelle avisdistribusjonens historie på en god måte. Jeg tenkte at nå kan vi fortelle jernbanens samarbeid om avisdistribusjon med Narvesen opp gjennom åra, sier utstillingsansvarlig Bjørg Eva Aasen på Norsk jernbanemuseum. 

Han så muligheten Johan Bertrand Narve Louis Narvesen jobbet som reisende postdistributør i 1891–93 på det som i dag er Vestfoldbanen. På togene så han med egne øyne at godt lesestoff var populært og avisene ble gjenbrukt av flere. Han sluttet som postekspeditør for å bygge opp Kiosk-kompagniet.  1. januar 1894 fikk han enerett på salg av aviser på store deler av det statlige jernbanenettet, og allerede dagen etter var han på plass i Oslo, på både Østbanestasjonen og Vestbanestasjonen med avisbord med Aftenposten, Verdens gang, Morgenbladet og Ørebladet. Året etter sto det en aviskiosk på begge disse og sju andre stasjoner; Fredrikshald, Kongsvinger, Eidsvoll, Skien, Drammen, Lillestrøm og Hamar. Narvesen hadde monopol på avisdistribusjonen på jernbanen og Holmenkollbanen og Ekebergbanen i Oslo. Narvesen tjente penger og fikk et meget godt utbredt distribusjonsnett av både internasjonal presse og lokale aviser.

Et imponerende utvalg Bjørg Eva blar i en katalog som viser utvalget av tilgjengelige aviser i 1919. – Det var et enormt godt utvalg av aviser, selv på små stasjoner hadde de utenlandske musikkmagasiner. De hadde 24 engelskspråklige tidsskrifter i tillegg til de 11 engelske dagsavisene og de 22 ukeavisene. Og to finske aviser, hvor av den ene er på finsk. I Christiania ble det solgt 16 norske dagsaviser. Det er utrolig imponerende, sier hun begeistret. – Når det gjelder motemagasiner kunne man kjøpe Vogue, Weldon’s Lady Journal, Woman at Home og Fashions for All. I 1919!, fortsetter Bjørg Eva. 

Det var et enormt godt utvalg av aviser, selv på små stasjoner hadde de utenlandske musikkmagasiner.

Bjørg Eva Aasen

Omfattende restaurering Da kiosken kom på lastebil til museet var den i en så dårlig tilstand at den så vidt overlevde transporten. Kiosken ble plassert på museets verksted og snekkerne kunne gå i gang med det som kalles bygningsarkeologi. Snekkerne begynte å lete etter originale farger og detaljer. Dét fant de, ikke mye riktignok, men nok til at snekkerne kunne gjenskape kiosken. Og da lederen av museets venneforening, Kjetil Ness, dro til Riksarkivet i Oslo ble både tegninger og arkitektens beskrivelser gjenfunnet. Og på Maihaugens kiosk på Lillehammer ble det avfotografert detaljer som ikke lenger var tilgjengelig på den falleferdige nyanskaffelsen.  Med funn fra selve bygningen, arkitektens beskriv-elser og foto av bevarte kiosker kunne restaureringsarbeidene starte. Totalt ble brukt drøye 3000 arbeidstimer på aviskiosken.

Sikre på rekonstruksjonen – Det har vært utfordrende og spennende. Noen friheter måtte vi ta oss for kiosken var i svært dårlig stand da den kom hit, men med de gode beskrivelsene som ble funnet på Riksarkivet, flere funn i form av blant annet malingsprøver og spikermerker og andre eksisterende kiosker er vi rimelig sikre på at vi har rekonstruert denne aviskiosken på en god måte, forteller snekker ved Jernbanemuseet, Øystein Bøe.  Arkitekt Erik Waldemar Glosimot, for øvrig en godt kjent jernbanearkitekt, tegnet flere typer aviskiosker. Han tegnet blant annet aviskiosken som fortsatt er i drift nedenfor Stortinget i Oslo. Denne kiosken som nå er kommet til jernbanemuseet på Hamar ble produsert i 1921 og det ble produsert 12–13 av denne typen.

For ganen og intellektet Aviskioskenes arkitektoniske stil har vært varierende, men det har alltid vært prangende bygg i sin småskala. Kioskene har veldig ofte vært litt kontinentale og flotte bygg med spir og pagodetak, noe som ikke har vært vanlig i Norge bortsett fra på stavkirkene. Den første Narvesen-kiosken er en typisk dragestilsbygning, men etter hvert ble byggene forenklet. På 50-tallet begynte det å komme aviskiosker i funkisstil med pulttak, og fra denne tiden skiller kioskene seg ikke mye fra andre samtidige bygg. – I utgangspunktet var bladkioskene iøyenfallende bygg, det var meningen at de skulle synes. De skulle appellere både til ganen og intellektet. Du skulle få lyst til å kjøpe noe som smaker godt i munnen og også noe du du vil lese. Da hjelper det å plassere alt inn i et fristende bygg, forteller Aasen. – Aviskioskene på jernbanen har bidratt til at folk ble godt orienterte, at vi kunne være et oppegående folk. Det store tilbudet av utenlandske aviser førte til at man ikke bare ble orientert av de store hovedstadsavisene i Norge, men også utenlandske aviser hvis man ville, mener Aasen.  Narvesen kalte seg selv «Vindu mot verdenen» og det bærer bud om et godt tilbud av utenlandske aviser. Noe av det aller viktigste med avisdistribusjonen er at man i Norge tidlig fikk muligheten til å holde seg orientert om det som skjedde i utlandet. I årene før radio ble utbredt på 30-tallet var det aviser som var den dominerende kilden til informasjon om utlandet.

Fra aviskiosk til ytringsfrihet Narvesen ble etter hvert et stort og veldrevet firma som anså seg for å ha et samfunnsansvar. I 1974 opprettet de stiftelsen Fritt ord og fra utbyttet fra stiftelsens fond gis det ennå hvert år støtte til saker som støtter ytringsfriheten i Norge i dag.  – Jernbanemuseet har prioritert å sette i stand aviskiosken fordi den viser sammenhengen mellom jernbanen og verdier som vi holder veldig høyt i Norge. Nordmenn har blitt et avislesende folk og ytringsfriheten er hellig i Norge, utviklingen av jernbanen og aviskioskene som fulgte med har en klar rolle i dette, avslutter Bjørg Eva Aasen.