– Akkurat her skjedde det, sier Jan Anders Arneberg, og peker ut av vinduet idet vi passerer Åsta. I tankene er han tilbake til 4. januar 2000, og det som skulle vært en rutinetur fra Trondheim til Hamar. Mens tårene renner forteller han om hvordan han befant seg i bakerste vogn for å hente vann til en unggutt da det smalt. Om hvordan han var borte i tre-fire minutter før han kom til seg selv, så flammene stikke mange meter opp, fikk lånt en mobiltelefon og varslet om katastrofen.

– Har dere krasjet med nordgående tog? spurte toglederen på Hamar – Ja, og det er mange døde, svarte Arneberg. – Hvor er dere? fortsatte toglederen. Det visste ikke Arneberg. Han klatret ut av vognen og løp med voldsomme ryggsmerter bakover gjennom snøen til han kom til et merke som viste at de befant seg 183 kilometer nord for Oslo S. Da han kom tilbake til toget, hørtes fortvilte rop innenfra. Mange satt fastklemt med beina gjennom gulvet. Arneberg forsøkte etter beste evne å berolige dem. – Snart kommer hjelpen, sa han, vel vitende om at oddsen deres var elendig.

Totalt mistet 19 mennesker livet i det som var en av norsk jernbanehistories styggeste ulykker. Av de fire NSB-ansatte om bord på ulykkestogene var Arneberg den eneste som overlevde. God støtte. Han må ha fortalt denne historien hundrevis av ganger de snart 19 årene som er gått siden katastrofen. Likevel kommer tårene hver gang. – Det er ikke fordi jeg er traumatisert. Som du hører prater jeg som en foss, og jeg er ikke redd for å grine. Jeg tror det har hjulpet meg. Dessuten fikk vi veldig god oppfølging etterpå, med en rekke nyttige samlinger med pårørende og overlevende, forklarer han. I dagene og ukene etter ulykken fikk Arneberg og kona Sonja så mye blomster på døra at de måtte gå til naboen, den gamle storhopperen Jon Inge Kjørum, og låne pokaler som kunne brukes som vaser.

Pressen var en pest. Mest pågående var Se og Hør. To ganger kastet de dem ut. Da tilbød bladet dem en sydentur. – Sydentur? Skal vi sitte på bassengkanten og kose oss i bladet deres? Gi heller turen til noen som har mistet noen, sa kona Sonja. Arneberg ville uansett ikke til Syden. Han ville på jobb igjen. Etter tre måneders sykmelding var han tilbake på Rørosbanen, der han kjenner hver sving, hvert tre, hvert hus og hvert dyr langs linjen.

– Snart får dere se tre elg! Om 20 sekunder kommer vi forbi en flokk med hjort! sier han entusiastisk den dagen vi er med, og treffer blink hver gang. – For en søt mann, utbryter en tysk passasjer, som aldri har opplevd maken til presis guiding. Men han kjenner også hver eneste usikrete planovergang. Noen av dem altfor godt. Sju år før Åsta-ulykken satt han i førerhuset da en 10 tonns kalkbil forsøkte å krysse sporet. Det rakk den ikke. – Jan, lever du? ropte lokføreren! – Jada, svarte Arneberg fra mørket under all kalken som hadde føket inn sidevinduet. Mobil hadde han ikke, og telefonen i toget virket ikke. Men tankbilsjåføren, som hadde kommet uskadet fra ulykken, kjørte ham til nærmeste bensinstasjon for å tilkalle hjelp. Der så de ansatte på Arneberg som om han var et spøkelse. Da han kikket i speilet, skjønte han hvorfor: Han var kritthvit av kalk fra topp til tå, med unntak av blodet som rant fra et dypt kutt i pannen.

Elsker Rørosbanen. Nå kan det høres ut som om Arnebergs karriere har vært et sammenhengende mareritt, men sånn er det absolutt ikke. Siden han begynte i NSB 1. september 1975, har han ikke kunnet tenke seg en bedre arbeidsplass. Og aller best trives han på Rørosbanen. – Andre steder er det masse klaging hvis toget er noen minutter forsinket. Her er folk sindigere og glade for at toget i det hele tatt dukker opp. «Jasså, du kjem i dag også», sier de når vi er 20 minutter forsinket i 20 minus. Og glemmer jeg å ta betalt, kommer de løpende etter meg med pengene!

De beste opplevelsene? Hva med «strikketoget», 150 damer fra Hamar til Røros og ham som eneste mann om bord? Hva med kvinnen som hadde glemt billetten, men som likevel fikk være med tur/retur Oslo-Åndalsnes, og siden ga ham en Mor Monsen-kake og sendte brev der det sto at «Eg skal hugnadsamt tala vel om dykk.» Hva med han som sendte brev til NSB der det sto «jeg trodde bare det var meg han var så hyggelig mot, men så la jeg merke til at han var sånn mot absolutt alle»? Hva med alle de fine samtalene hver eneste dag? På stasjonene i Østerdalen møter vi stadig folk som sier at de kommer til å savne ham. Lenger framme i det glissent besatte toget møter vi Jan Berget, arbeidsplanlegger i Bane NOR og 40-årig jernbaneveteran, og spør om han kjenner Arneberg. – Alle i jernbanen kjenner og liker Jan. Han er en kjernekar og Rørosbanens ansikt utad. Alltid blid og serviceinnstilt. Jernbanen fortsetter å gå når Jan slutter, men han er en av dem som blir aller mest savnet.

Alle i jernbanen kjenner og liker Jan. Han er en kjernekar og Rørosbanens ansikt utad

Jan Berget, arbeidsplanlegger i Bane NOR

Spretthoppet. Men så er det altså disse ulykkene som har syntes å forfølge ham. – Her sporet vi av, sier han mellom Rena og Koppang. Det var i 2011, og det hadde styrtregnet. Altfor sent så lokfører og Arneberg at skinnene foran dem hang i lufta, seks meter av underlaget var rett og slett vasket vekk. Det ble et spretthopp på ni meter i 104 km/t før toget braste over 160 sviller til infernalsk støy. – Heldigvis gikk det bra, tenkte Arneberg da de stoppet. Så tittet han ned på beinet sitt. Det var som det hadde fått et ekstra ledd. Foten sto 90 grader ut fra ankelen. Da bestemte Arneberg seg for at det holdt. Konduktørjobben var han ferdig med. Men da han etter en lang sykmelding – fortsatt har han sju skruer og to skinner i beinet – skulle omplasseres, ville NSB ha ham til å være vaktmester i trimrom i Oslo. Da kjente han igjen suget etter toget og passasjerene.

– Jeg har lest i avisen at du har sluttet, sa folk da han var tilbake. – Du må ikke tro alt du leser i avisen, svarte han. Og nå måtte han vel ha brukt opp uflaksen. Men nei da. Året etter smalt det igjen. Nord for Tynset feide toget inn i en personbil på en usikret planovergang. Arneberg bare visste at det ikke kunne ha gått bra. – Jeg går ikke ut og ser, sa han. Heldigvis var en sykepleier om bord som visste hva Arneberg bar på av tidligere opplevelser. Da hun kom tilbake med tommelen opp, skalv Arneberg sånn på hendene at han nesten ikke klarte å tenne på rullingsen.

Uerstattelig? Og nå er det altså slutt, og denne gangen mener han virkelig alvor. Kona har gått av med AFP, han har tre barnebarn, og er frivillig i Ham-Kam, patriot i tykt og mye sportslig tynt. Litt vemodig blir det, men det skal bli fint også. At han forlater en jernbane som er sikrere enn noensinne, er han ikke i tvil om.

– Vi har mange flere barrierer enn da Åsta-ulykken skjedde, og siden avsporingen i striregnet er det lagt mye grovere stikkrenner som tar unna vannet. Men de usikrede, planløse overgangene kommer nok til å forfølge oss lenge, mener han. Påstanden om at han er uerstattelig, bare føyser han vekk. – Hvis du stikker fingeren i et glass med vann og tomrommet ikke fylles opp når du trekker den ut, er du uerstattelig. Det er absolutt ikke jeg, sier han og smiler.