– De aller fleste hendelsene rundt om på jernbanenettet er udramatiske, forteller Roy Johnsrud. Han er avdelingsleder for den enheten som kalles «berging» i Berging og beredskap jernbane. De er fortsatt en del av Vy-konsernet og de to delene, det vil si «berging» og «redning», jobber tett sammen med utgangspunkt i sentralt plasserte Lodalen i Oslo. – Herfra når vi raskt ut til de tettest trafikkerte strekningene. I tillegg har vi lokale avtaler med ulike aktører rundt om i landet slik at vi dekker hele jernbanenettet, sier Johnsrud. 

Svein Bjerkenås er lokfører og tilhører «redning»: – Vår viktigste jobb er å frakte redningsetatene inn til et eventuelt skadested og folk ut derfra, forteller han. De aller fleste oppdragene er heldigvis knyttet til å berge materielle verdier, eller å fjerne og frakte vekk togmateriell som sperrer sporet og hindrer annen trafikk.

Over middels interessert. Geir Arild Moen har som de andre i Berging og beredskap holdt på med jernbane i en årrekke. – Det å jobbe her blir også en livsstil. Siden jobben er uforutsigbar, og at det når som helst kan komme en telefon med ønske om snarlig oppmøte, blir jobben en veldig stor del av livet også på fritiden. Vi som jobber her er et stykke over middels interesserte i jernbanen, smiler Moen. Berging og beredskap jernbane har tolv ansatte, seks er lokførere og de seks andre har bakgrunn fra jernbaneverkstedene. – Det er veldig sjelden at noen slutter her av andre grunner enn pensjonering, forteller de tre. Her har vi et godt kameratskap og en felles interesse for det spesielle arbeidet.

Erfaringsoverføring. Siden enheten ble opprettet i 2006 har det ikke vært alvorlige personskader hos de som har arbeidet der. Det forteller at det er etablert en høy bevissthet rundt risikoen ved å skulle håndtere tungt utstyr på ofte vanskelig tilgjengelig steder. – Ingen steder og hendelser er jo like. Avsporinger handler om alt fra en hjulgang som står i pukken på et sidespor, til store hendelser der for eksempel en hel rekke lastede godsvogner ligger om hverandre nedover en skråning. Årsakene kan være ras, utglidninger, solslyng eller noe helt annet. Vår oppgave på et slikt sted er å rydde opp på en trygg og sikker måte, sier Johnsrud. Ved større hendelser er alltid Havarikommisjonen på stedet for å finne ut hva som har skjedd og hvorfor. Det betyr at Berging og beredskap har tid på seg til å foreta grundige vurderinger av hvordan deres jobb skal utføres best mulig. – Selv om ingen hendelser er like, har de ofte likhetstrekk. Erfaringene fra hver jobb blir oppsummert i møter og rapporter i etterkant, og da ser vi ofte hva vi kunne gjort bedre og hva vi kunne fått til med bedre utstyr, forteller Moen.

Det er alltid en lokfører tilgjengelig som kan kjøre herfra med redningstoget på 15 minutter.

Svein Bjerkenås

Produktutvikling. Fra leverandørene får de ofte høre at det de etterspør ikke kan leveres eller ikke er mulig å få til. Da tar de tak selv, med de mulighetene de har, og utvikler det de trenger selv. – Ett av flere eksempler er en bærbar enhet for styring av løftejekker som gjør det mulig for oss å stå rett ved siden av der løftet skal gjennomføres. Det er både tryggere og raskere enn om vi måtte kommunisere med en operatør som står et stykke unna når vi skal gjennomføre tunge løft. Vi fikk tegnet og laget dette i samarbeid med godkjent leverandør, og da er det jo ekstra moro når vi ser gevinsten av det, sier Moen.

Utstyr for bane og vei. Redningsberedskapen gjelder for intercitynettet og omfatter redningstog og verkstedtog stasjonert i Oslo. Her er det to ombygde Y1-motorvogner som alltid er klare til innsats. Den ene er full av utstyr for å håndtere ulike typer hendelser med togmateriell, mens den andre utstyrt for å frakte redningspersonell inn og togpassasjerer ut fra et skadested. – Det er alltid en lokfører tilgjengelig som kan kjøre herfra med redningstoget på 15 minutter, sier Svein Bjerkenås. Vognene er plassert og merket slik at de er lett tilgjengelige for redningsetatene, og vi har jevnlige øvelser med brannvesen, politi og ambulansefolk slik at alle er kjent med utstyr og rutiner. I tillegg disponerer Berging og beredskap sju lokomotiver av type Di8. Disse er utstyrt slik at de kan hente og trekke ut alle typer togmateriell som måtte stå fast på sporet, eller som det er behov for å flytte på. Foruten i Oslo er det også verkstedvogner plassert på fem steder over hele jernbanenettet, i Bergen, Stavanger, Trondheim, Mo i Rana og Narvik.

Bruker også veien. – Det er jo vel og bra med skinnegående utstyr, sier Geir Arild Moen. Mange steder er det eneste mulighet for å komme fram til der noe har skjedd. Men veldig ofte er det også mulig å komme fram på veien. Derfor har vi også mye utstyr der vi baserer oss på veitransport fram til hendelsesstedet, eventuelt kan vi også kjøre det meste av strekningen på landeveien og fraktes inn på en flatvogn den siste biten. Dette gjør oss langt mer fleksible, og ofte også raskere, enn om vi skal kjøre på sporet, sier Moen.

Han forteller at lastebilen er minst like godt utstyrt som verkstedvognene. Der har de også et terrengkjøretøy som kan kjøre i selve sporet og sideterrenget der ødelagt togmateriell måtte være. Med den, som de også har bygget kraftig om selv, kan de frakte inn det som trengs av utstyr for å berge havarert og ødelagt togmateriell. – Togtrafikken har jo økt mye de senere årene, merker dere at det blir mer å gjøre? – Vi har omtrent like mye å gjøre som før og det er jo egentlig et bra tegn. Vi merker at den generelle sporstandarden har blitt bedre, ikke minst på sidespor og ved terminaler og hensettingsområder, der de fleste mindre hendelsene skjer. Derfor har ikke den økte togtrafikken ført til merkbart flere hendelser for oss. Samtidig blir også hovedstrekningene stadig bedre sikret mot ras og andre hendelser, men uansett vil det jo i en så stor virksomhet alltid skje ting fra tid til annen. Det er derfor vi er her.