Vi traff Camilla på Oslo S før ni en morgen i august, og da var det flere timer siden hun sto opp i Sandefjord, og siden begynte øvelseskjøringen fra Skien. Toget parkerte nøyaktig der det skulle, og det er sånn hun vil ha det. – Jeg er perfeksjonist. Man skal stoppe på riktig sted, smiler hun fornøyd, før hun legger til at kjørelærerne hennes er helt fantastiske.

Det er et trygt miljø, med gode lærere, og rom for å stille spørsmål. Det er heller ikke noe problem å være en av få jenter.

Camilla Osaland

Populær utdanning. Hun er ikke alene om å ønske seg jobb som løkfører. Det er stor rift om plassene på det som egentlig heter Norsk fagskole for lokomotivførere, så Camilla er ekstra glad for å være i gang. Hun begynte i januar, og skulle ha vært ferdig i februar 2021. Koronasituasjonen har ødelagt litt, så hun regner med å være ferdig først i mai. Øvelseskjøringen hun begynte med etter sommerferien, skulle egentlig ha foregått på våren. Og enda er det to runder til, med teoriundervisning og simulatortrening i perioder imellom. Utdanningen er kort, men intens. – Det gjelder å følge godt med, og det er mye hjemmearbeid som skal gjøres i teoriperiodene.

Ett av temaene de må innom er uønskede hendelser. Alle lokføreres skrekk er mennesker i sporet. Det er heller ikke hyggelig å kjøre i hjel dyr, men det er dessverre uunngåelig. – Jeg opplevde faktisk nettopp å få stoppsignal på Skøyen fordi det hadde vært en påkjørsel på Lysaker. Da var det nære på for meg. Men jeg vet at vi blir godt ivaretatt når det verste skjer. Og vi blir testet psykisk før vi kommer inn på skolen, forteller Camilla.

Vant til tog. Det var flere årsaker til at 29-åringen ville søke, etter først å ha avsluttet videregående med blant annet mekaniske fag, og så noen år i arbeidslivet, de siste i en lederjobb. – Faren min jobber i Cargonet og stemoren min i Bane NOR, så det har blitt mye togprat hjemme hos dem i Ski, der jeg nå bor i teoriperiodene. Og jeg er litt guttejente med sans for fart. På Vestfoldbanen er det jo strekninger med inntil 200 kilometer i timen. I tillegg liker jeg tanken på å ha helt fri når jeg har fri.

– Jeg er også glad i den frihetsfølelsen jeg får mens jeg sitter og kjører, med en fantastisk utsikt, sier Camilla. Lokførerstudenten skryter fælt av miljøet på skolen: – Det er et trygt miljø, med gode lærere, og rom for å stille spørsmål. Det er heller ikke noe problem å være en av få jenter.

Jeg gleder meg veldig til å kjøre alene, men det blir nok skummelt de første gangene.Én av drømmene er få kjøre Flåmsbana.

Camilla Osaland

Framtiden. Hun håper å bli stasjonert i Skien når hun er ferdig på skolen, men vet at det fort kan bli Drammen, og det er også helt fint. Det er mange spennende muligheter med stasjonering der. Og når hun kommer så langt venter kursing både i banestrekning og type tog eller lokomotiv. Det vil stadig være noe nytt å lære også senere ettersom ny teknologi tas i bruk. – Jeg gleder meg veldig til å kjøre alene, men det blir nok skummelt de første gangene. Det er heller ikke utenkelig at jeg en dag blir kjørelærer, men da må jeg ha minst fem års erfaring. Først skal jeg prøve meg på flere strekninger, og én av drømmene er få kjøre Flåmsbana.