La oss gå tilbake til året 1890 og tenke at du skal ta toget fra Røros til Drammen. Siden Rørosbanen kom noen år før, er det slutt på å bakse i gjørma med hest og vogn. Noen svipptur er det likevel ikke. Før du er framme vil du ha reist i 19 timer, benyttet to togselskaper, byttet tog to ganger og, ikke minst, reist gjennom flere tidssoner. På Røros er det en tid som gjelder. Idet du setter deg i plysjsetet i kupeen klokka 04.12, går du inn i en annen tid, jernbanetid. – Jernbanetid betyr at et tog følger en og samme tid for en jernbanestrekning, uavhengig av lokaltiden. Jernbanetiden ble brukt på isolerte togstrekninger. På Rørosbanen fulgte man Kristianiatid, sier Roar Stenersen, teknisk leder ved Norsk jernbanemuseum på Hamar.

Jernbaneur. Tilbake til togturen. Mens varmeapparatet brer behagelig varme i kupeen, kommer konduktøren og sjekker billetter. Skulle du lure på hva klokka er, har konduktøren et spesiallaget lommeur for jernbanebruk. Uret har to sett visere, et for jernbanetid, et for lokaltid. Mellom stasjonene har konduktøren som jobb å stille klokka til riktig lokaltid. Etter 15 timers reise, inkludert togbytte på Hamar, går du av på Østbanestasjonen. Derfra tar du hestesporvogn til Vestbanestasjonen. Kanskje sjekker du kirkeuret på Domkirken underveis, for kirkeur viser alltid riktig tid, det vet alle. Men Kristiania har faktisk to tider. Østbanen har en tid, Vestbanen en annen. Siden Drammensbanen går fra Vestbanen, følger stasjonen og toget drammenstid. Noen stor forskjell er det ikke, men har man dårlig tid kan noen få minutter bety mye. Du har gardert deg. Når stasjonsmesteren ringer i bjellen og dampen ryker fra lokomotivet, er du på plass. Er du heldig og slipper forsinkelser, kan du stige av i Drammen klokka 22.20.

Jernbanetid kom med jernbanen i 1854. Felles tid ble nødvendig for å kunne lage rutetabeller og avvikle trafikken. Inntil da hadde hvert sted sin tid.

Roar Stenersen

Hver sin jernbanetid. Slik var det altså å reise i 1890. Spørsmålet er: Hvorfor fikk man jernbanetid? – Jernbanetid kom med jernbanen i 1854. Felles tid ble nødvendig for å kunne lage rutetabeller og avvikle trafikken. Inntil da hadde hvert sted sin tid, sier Stenersen ved Jernbanemuseet. Noen tog fulgte drammenstid, andre kristianiatid, stavangertid eller bergenstid. – Jernbanetiden ble fastsatt ut fra hvor togene startet. Mange baner var korte og det var liten fysisk sammenheng mellom banene. Derfor fungerte ulik jernbanetid. Norge var ennå ikke bundet sammen av et sammenhengende jernbanenett, sier han. Situasjonen var den samme i andre land. Særlig krevende var det for land med stor avstand mellom øst og vest. I USA måtte en reisende fra Washington til San Francisco i 1870 stille klokka 200 ganger dersom uret skulle vise riktig lokaltid der toget stoppet. Etter hvert fikk USA jernbanetid med fire tidssoner. Det hjalp litt, men først med internasjonale avtaler ble problemet løst.

Nei til felles tid. I 1887, tre år før vår tenkte togtur, var felles klokketid for Norge et tema i Stortinget. Enkelte politikere mente tiden var inne. Storbritannia hadde fått en slik løsning med utgangspunkt i Greenwich i London, flere internasjonale konferanser hadde vært holdt og hele jorda var delt inn i områder med samme tidssoner. Men verken Jernbanestyret, vitenskapsmennene ved Universitetet eller folk flest så behovet. Fra sør og nord kom protester, til og med varsler om boikott. Amtmannen i Lister- og Mandal gjorde det klart at man der ville benytte lokaltid i forretningene selv om fellestid skulle bli vedtatt. Resultatet av stortingsavstemningen ble et rungende nei.

I ettertid kan det virke rart, men folk levde trolig godt med sin lokale tid. Skulle du reise mellom Kristiania og Bergen, var det normalt å måtte stille klokka.

Marie Skoie ved Norsk Folkemuseum

– I ettertid kan det virke rart, men folk levde trolig godt med sin lokale tid. Skulle du reise mellom Kristiania og Bergen var det normalt å måtte stille klokka, sier Marie Skoie, seksjonsleder for kulturhistorisk seksjon, Norsk Folkemuseum. Skoie skrev sin hovedfagsoppgave som historiker om Norges innføring av felles klokketid og er en av dem som kan mest om temaet i landet. Levde etter sola. – Hva vil det si at «folk levde godt med sin lokale tid», Skoie? – Folk fulgte sola, rett og slett. Når sola sto høyest på himmelen var klokka 12. Det var mange måter å måle den lokale tiden på. Få hadde eget personlig ur. De stedene som lå på samme lengdegrad hadde samme lokaltid. Innenfor et og samme fylke, som Oppland, kunne tidsforskjellen være rundt ni minutter. Størst var forskjellen mellom øst og vest. Bergen lå 39 minutter bak Kristiania, Sognefjorden hele 1 time og 47 minutter bak Vardø. – Tidsforskjellen betød lite sålenge folk ikke skulle reise eller kommunisere raskt over store avstander. Med de nye kommunikasjonene som telegraf og jernbane ble det nødvendig å koordinere aktiviteten, sier Skoie.

Telegrafen brukte lokal københavntid til å begynne med, deretter kristianiatid. Egen jernbanetid og telegraftid var første skritt på veien til en felles klokketid i Norge.

Marie Skoie

Telegraftid og jernbanetid. Telegrafen ble bygd parallelt med hovedlinjen for tog mellom Kristiania og Eidsvoll, men den fulgte telegraftid, ikke jernbanetid. Hver etat hadde ansvar for sitt. Jernbanetiden sørget for at rutetabellene stemte og togene ikke kolliderte, telegraftiden sikret at telegrammene kom fram i riktig rekkefølge. – Telegrafen brukte lokal københavntid til å begynne med, deretter kristianiatid. Egen jernbanetid og telegraftid var første skritt på veien til en felles klokketid i Norge, sier Skoie. – Å være togpassasjer på denne tiden høres komplisert ut. Hvordan var det egentlig? – Skal vi dømme etter innspillene til Stortingets behandling i 1886 var det ingen stor utfordring for folk flest. Skulle man ta toget, forholdt man seg til jernbanetid. De som reiste mest skaffet seg kanskje lommeur med flere minuttvisere. Mange hadde også med seg almanakk. Almanakken var en viktig bok. Der fant man opplysninger om soloppgang og solnedgang og tidsforskjellene mellom de største byene.

Da tiden ble normal. På Stange i Hedmark hadde man en tid «ætter bygda» og en tid «ætter ba’an». Slik var det mange steder. Stasjonsklokka viste en tid, kirkeuret en annen. Slik gikk tiden bokstavelig talt sin gang. I 1893 ble spørsmålet om felles klokketid, såkalt normaltid, likevel reist på nytt i Stortinget. Mye hadde skjedd siden saken ble diskutert sist. Både Sverige, Danmark og Tyskland hadde fått standardisert tid, turisttrafikken økte og storstilt jernbaneutbygging sto for tur. – Bergensbanen og Sørlandsbanen ble vedtatt på denne tiden. Østlandet og Vestlandet skulle bindes sammen. Spesielt Bergensbanen økte behovet for å samkjøre klokketiden, sier Stenersen ved jernbanemuseet. – Dessuten kom Rikstelefonen. Den ble enda et bindeledd og økte behovet for samtidighet, sier Skoie.

En del av verden. Forslaget gikk denne gang ut på å innføre mellomeueropisk tid som normaltid i Norge, det vil si Greenwichtid pluss en time. Sommeren 1894 ble det banket gjennom med overveldende flertall. – Det hadde ikke gått mange år, men felles klokketid hadde endret seg fra et innenriks anliggende til et internasjonalt spørsmål. Det er hovedgrunnen til at motstanden forsvant, sier Skoie. Nyttårsaften 1894 ble klokkene stilt over hele Norge. I Bergen ble døgnet 39 minutter kortere. I Vardø varte det første døgnet i 1895 i 25 timer og 4 minutter. Urmakerne jublet og Norges Statsbaner kunne legge begrepet jernbanetid bak seg. Fra nå av fulgte alle tog samme tid. Noe økonomisk løft ble det ikke. Den største kostnaden var å lage nye rutetabeller.