De færreste av NJKs medlemmer drøyt 2100 medlemmer (blant dem 97 prosent menn!) er yngre enn klubben. Lederen Nils-Kristian Møller (72) medgir at forgubbingen utgjør en formidabel trussel: Skal klubben også de neste 50 årene makte å sikre fortidens lokomotiver, vogner og stasjoner, og slik forvalte den verdifulle norske jernbanearven, må flere nye og yngre krefter engasjere seg. – Derfor er vi nødt til å bli flinkere til å rekruttere og ivareta sånne som de to, sier Møller, og nikker mot Lister og Nøkleby, som henger ut av vinduene på den smalsporede Setesdalsbanen og fotograferer det mer enn hundre år gamle damplokomotivet som prustende trekker oss fra Grovane opp mot Røyknes.

Dette er en av avstikkerne på NJKs nylige jubileumstur med Sørlands- og Vestfoldbanen. I løpet av to lange dager får de 73 deltagerne også kjøre med Tinnosbanen fra Hjuksebø til Notodden og Treungenbanen fra Nelaug til Simonstad. Men det meste av tiden tilbringes i Norsk Museumstogs ærverdige trevogner, der man sitter ved nystrøkne, hvite tøyduker i restauranten og i myke, plysjkledte sofaer i kupeene.

Skikkelig hekta ble jeg først som fireåring, da jeg fikk kjøre med dette toget. Det er noe helt spesielt med damplokomotiver!

Aksel S. Lister, ung togentusiast

Tidlig krøket. Det vil si, hvis man er virvelvindene Lister og Nøkleby, sitter man knapt i det hele tatt. I stedet løper man fra side til side, fra vogn til vogn, og fotograferer interiører og eksteriører. For Aksel S. Lister er det ingen tvil om at turen med Setesdalsbanen er reisens suverene høydepunktet. I den grad 13-åringer kan bli nostalgiske, blir han det der.   – For meg begynte toginteressen med TV-serien «Lokomotivet Thomas og vennene hans» og fortsatte med bygging av modelljernbaner. Men skikkelig hekta ble jeg først som fireåring, da jeg fikk kjøre med dette toget. Det er noe helt spesielt med damplokomotiver! sier han.

Hjemme i Skien har han tilbragt utallige timer med tog-spotting og fotografering på stasjonen. Bestefar Harald Tunstad (76) er fast sjåfør og matpakkeleverandør. Denne jubileumsturen har han og Aksel spleiset på. – Noen er interessert i fotball, andre i tog. Jeg ville fulgt opp Aksel uansett, sier bestefar. Kristian R.  Nøkleby reiser sammen med tvillingbror Andreas, storebror Jørgen på 18 og en onkel. – Vi bor på Krøderen, og alle er aktive på Krøderbanen. Det var faktisk der mamma og pappa møttes, forteller han, og tilføyer stolt at han selv nylig er blitt utnevnt til kjelepasseraspirant.

En grusom salve. Det medlemmene i NJK ikke vet om tog og jernbane er neppe verdt å vite. Slurv med fakta, liker de dårlig. Det får vi erfare ved den nedlagte Hjuksebø stasjon, der den pensjonerte lektoren Øyvin Moen uoppfordret gir Dag Solstads 20 år gamle, kritikerroste roman T. Singer det glatte lag. I boken beskrives hovedpersonens reise fra Hjuksebø til Notodden, og for Moen, som vokste opp ved stasjonen fordi faren hans arbeidet her fra 1942 til 1979, var lesingen en sann lidelse. – Han skriver jo bare tull! Som at de byttet til et skrøpelig lite tog her. Togene var verken små eller skrøpelige. Og så skriver han at stasjonsmesteren snakket nynorsk og sa «tri», men det vet jeg at han ikke gjorde. Ikke viftet han med det grønne flagget og blåste i fløyta heller, det er helt på jordet, det var det konduktøren som gjorde. Og så skiller ikke Solstad mellom Tinnosbanen og Tinnsjøbanen. Han har virkelig ikke peiling! Joda, greit med dikterisk frihet, men hva er vitsen med sånt tøys?

Og så skiller ikke Solstad mellom Tinnosbanen og Tinnsjøbanen. Han har virkelig ikke peiling! Joda, greit med dikterisk frihet, men hva er vitsen med sånt tøys?

Øyvin Moen, pensjonert lektor

Grunnen til at han øser seg opp, er at det samme dag arrangeres T. Singer-festival på Notodden. Da vi kommer dit møter vi forfatteren selv på stasjonen. Moen hilser høflig på Solstad og blir deretter med forfatteren og festivaldeltagerne på en runde i byen. Noen dager senere mottar vi en mail fra Moen: – Jeg står ved det jeg sa, men ta også med at jeg synes det er fint at Dag Solstad og hans roman kan øke interessen for Notodden og togturen dit. Det positive må også komme fram i det dere skriver.

31 års forsinkelse. 22. mai 1969 satt Nils-Kristian Møller på Jernbaneskolens lesesal i Oslo og leste til forberedende. Samtidig satt en gjeng unggutter utenfor døren og stiftet Norsk Jernbaneklubb. – Hadde jeg ant hva de holdt på med, ville jeg vært med helt fra starten. For tog har jeg vært opptatt av fra jeg var guttunge. Men i stedet ble jeg ikke medlem før i 2000, sier dagens NJK-leder, som vokste opp rett ved Lillevann stasjon på Holmenkollbanen, lekte i skinnegangen og tok trikken til og fra skolen. Han mener at jubileumsåret gir en ypperlig anledning til å banke på dører hos politikere og andre beslutningstagere og presentere NJKs viktigste kampsak:

– Å komme på offentlige budsjetter. Skip er de eneste bevegelige kulturminnene som får slik støtte til vedlikehold og drift, men det er jo ingen prinsipiell forskjell på å ligge ved en bryggekant og en plattformkant når man jobber for å ivareta materiell og miljøer, framholder han. Også i den kampen håper han på drahjelp fra yngre krefter. – Mye av mobiliseringen skjer jo nå i sosiale medier, og der er ikke vi gamlegutta så drevne. Men skal vi øke rekrutteringen av unge mennesker, må vi være villige til å slippe dem til også. Krøderbanen har vært flinke til å gi de unge oppgaver og slik skape entusiaster. Andre miljøer er ikke like rause. Det står mye materiell hensatt på norske spor. Der bør de unge få skrape, male og mekke, under veiledning fra kyndige folk i NJK, sier han.

Mye av mobiliseringen skjer jo nå i sosiale medier, og der er ikke vi gamlegutta så drevne.

Nils-Kristian Møller, leder NJK

Det er en ambisjon Lister og Nøkleby stiller seg bak. De skulle gjerne sett at flere på deres egen alder var med i NJK. Men noen fare for at også de to etter hvert skal få andre hobbyer enn tog, er det absolutt ikke, bedyrer de. Og når vi spør hva de skal bli når de blir store, nøler de ikke et sekund før de svarer i ivrig kor: – Lokfører!