Her er Solfrids fortelling fra et besøk i Ukraina denne våren:

Ukraina: En dag i krigssonen

Jeg har tilbrakt flere påsker i Ukraina. Påsker fylt med god mat, latter, sang og gode venner. Denne påsken var ulik noen annen, for nå skulle jeg inn til et Ukraina i krig.

Hele året har imidlertid vært spesielt. Det har vært krig i Ukraina i over et år, og som leder av Bane NORs Internasjonale seksjon ble jeg raskt med i arbeidsgruppen for flyktninger i Den internasjonale jernbaneunionen, UIC. Vårt første fokus var på å sørge for at Bane NOR kunne ta godt imot de flyktningene som kom til Norge på Oslo S.

Det var overveldende å se alt det Ukrainas naboland gjorde. De sto bokstavelig talt klar på grensen med åpne armer, barnevogner, kattemat, SIM-kort, varme klær og alt de trengte. Og våre søsterselskaper innen jernbanesektoren åpnet nye ruter, fraktet flyktninger gratis ut, og nødhjelp gratis inn. De norske jernbaneselskapene fraktet også flyktningene gratis, men siden Norge rent geografisk er så mye lengre unna så var det begrenset hva resten av jernbanenorge fikk gjort.

Etter en stund ble det imidlertid i Brussel tatt initiativ til ‘Ukraine Rail Task Force’, som opprettet en innsamling kanalisert via en tysk hjelpeorganisasjon, United Way, til inntekt for familiene til de ukrainske jernbanearbeiderne som var blitt drept, skadet eller fikk sine hjem bombet. For bare 200 kroner kunne vi skaffe en kasse med mat til de som var rammet, mat som var tilpasset lokalt kosthold og det faktum at strøm ikke alltid var tilgjengelig.

Idemyldringen startet i Bane NOR. Hvordan kunne vi hjelpe når vi ikke har lov til å bevilge penger fra eget selskap? Pengene til Bane NOR er jo skattebetalernes og kan selvfølgelig ikke brukes til annet enn jernbaneformål i Norge.

Vi bestemte oss for å mobilisere alle gode krefter, opprettet en norsk bankkonto med Vipps, og sendte ut melding til alle ansatte, fagforeninger og resten av jernbanefamilien om at de nå hadde mulighet til å sende et bidrag for å hjelpe våre kolleger i Ukraina.

Responsen var rørende og mange sendte sine bidrag. I tillegg ble Bane NORs ledelse og våre fagforeninger enige om å donere julegavepengene til Bane NORs ansatte, som hvert år blir donert til et veldedig formål, til denne innsamlingen. Og nettopp dette var utgangspunktet for min reise til Ukraina. Med stort og smått var Bane NOR og den norske jernbanefamilien blitt største giver. Våre ukrainske kolleger var veldig takknemlige, og sammen med medlemmer fra hjelpeorganisasjonen ble jeg invitert til Kyiv.

Inn i en krigssone

Det kan kanskje virke underlig at man frivillig reiser inn i en krigssone, men jeg hadde to mål: Det ene var å se at hjelpen til jernbanearbeiderne var kommet frem, og for å gi inspirasjon til å hjelpe dem mer. Det andre var å se hva de ukrainske jernbanene, UZ, trengte mest for å holde hjulene gående, slik at Norge kan bistå der vi kan.

Den internasjonale jernbaneunionen, UIC, har startet et prosjekt for å få store midler til ukrainsk jernbane nå. Så mye er knust og systematisk ødelagt at behovet er enormt for å kunne klare å opprettholde krigsinnsatsen.

Norge har av geografiske grunner ikke kunnet hjelpe med hverken materiell til evakueringstog, korntog eller frakt av humanitær. Men vi har mulighet til å hjelpe med penger.

Togreisen mot Ukraina startet i den polske byen Chelm. En by som er typisk for denne regionen og et eksempel på hvor mye grensene har endret seg på grunn av krig og vold.

Først del av Kyivriket, den første slaviske statsdannelsen, siden 981, og deretter skiftet det stadig – byen var del av Polen, Galicia, Polen, Østerrike, Polen, Russland, Østerrike og så Polen igjen. Byen er heller ikke ukjent med massakrer. I 1939 var 60 prosent av byens befolkning – 18.000 mennesker – jødiske. Utryddelsesleirene Treblinka og Sobibor ble bygget i nærheten, i den hensikt å utrydde alle Polens jøder. Det var bare 60 av Chelms jødiske befolkning som overlevde Holocaust, og de emigrerte etter krigen.

Vi satt på toget, en gjeng med jernbanefolk fra flere land, og var enige om at Putin nesten burde få en pris for å fremme det ukrainske språk og ukrainsk kultur – for aldri hadde ukrainere vært så sammensveiset som nå, og aldri hadde de vært så tydelige på at de ønsket å bruke det ukrainske språket. Så drakk vi teen vår som de søte konduktørene brakte oss, og la oss til å sove. Konduktøren var så snill å gi meg sin kupe, for at jeg som eneste kvinne i gruppen skulle få sove alene.

Ankomst til Kyiv

Vi ble møtt på stasjonen av vårt vertskap og det ble et meget hjertelig treff med våre ukrainske kolleger. Med unntak av to britisk jernbanekolleger, var vi den første gruppen med jernbanefolk som kom, og de var veldig rørt over at vi tok risikoen med å reise inn i en krigssone for å vise solidaritet og for å overlevere en sjekk til dem.

Det koster å stå opp mot en så overveldende krigsmakt. Mange jernbanefolk er drept, mange stasjoner ødelagt, 75 broer er bombet, og utallige kilometer med skinnegang er ødelagt. Det repareres hele tiden. Ukraina klarer ikke å holde krigsinnsatsen i gang uten jernbanen. Den er ryggraden i det hele. Ukrainerne trenger vår hjelp både med alt fra matkasser til jernbanearbeiderne nær fronten, til arbeidsklær og utstyr til personalrommene.

Irpin, Bucha og Borodyanka

Disse tre byene er blant dem der sivilbefolkningen har vært utsatt for mest overgrep. Det gjorde sterke inntrykk. I Irpin så vi den berømte broen der folk måtte hjelpes over en og en, etter at den ble bombet. Nå bygger de ny bro. Vi fikk også se en bilkirkegård hvor bilene til de som hadde forøkt å flykte men ikke lyktes, ble samlet. I en av bilene lå det en dukke i baksetet. Hjerteskjærende. I Bucha og Borodyanka så vi bygning etter bygning som var fullstendig knust. Store boligblokker med gapende hull. Grusomt.

Vi spurte da vi kom om det ofte gikk bombealarmer. – Neida, sa vårt vertskap. Det har ikke vært noen alarm på en uke nå! Klokken 12.39, på vei ut av Bucha gikk bombealarmen. Vårt vertskap leet ikke på øyelokket. De var helt rolige og den ene gomlet videre på en pølse i brød, og forklarte oss fenomenet ‘Safe and unsafe airraids’. De forklarte oss at til tider kunne flyalarmen gå fem ganger om dagen, så for at de ikke skulle måtte leve i bomberom 20 timer i døgnet, så måtte de skille mellom flyalarmer som varslet reell fare, og flyalarmer de kunne ignorere. Dette var bare et jagerfly over Belarus, så det kunne vi trygt ignorere. Det ville ta minst 20 minutter før det ville nå frem til oss, og det var det foreløpig ikke indikasjon på at det ville gjøre. Så vi tuslet rolig videre.

På stasjonen

På jernbanestasjonen i Kyiv, var det varmestue for de som ikke hadde elektrisitet og lademuligheter. Russerne har jo systematisk smadret alt de har klart av elektrisitetsforsyning, og selv om ukrainerne er effektive med å få det i gang igjen, er det ikke til å unngå at folk i perioder blir uten både vann og strøm. Da er det godt å få komme og varme seg og få ladet opp telefonene.

Vi så også en minnestein for falne jernbanearbeidere, og en oppslagstavle med avganger til byer kontrollert av russiske styrker. Kyiv–Mariupol, Kyiv–Donetsk, Kyiv–Lugansk. Den eneste som sto i hvitt var Kyiv–Kherson – som jo er den eneste som har blitt frigitt. Den første av strekningene sto oppført som Kyiv–Peremoha, med avgang 2023. Peremoha betyr seier på ukrainsk.

Hjemreise og mange inntrykk

Like vennlige og hjelpsomme var konduktørene på hjemreisen også. Men gjennom natten ble det bytte av kupe flere ganger og diverse besøk av både politi og toll, så søvn ble det dårlig med. Inntrykkene var også mange og voldsomme, så søvn hadde det neppe blitt mye av uansett. Neste morgen viste det seg for øvrig at vårt tog hadde fått koplet på en ekstra vogn, det var president Zelinskys vogn… Vi så bilkortesjen hans litt senere da vi var kommet over til Polen.

Det er vanskelig å sortere følelsene etter å ha kommet hjem. Jeg føler  takknemlighet for at alt gikk bra, og over at vi har det så trygt i Norge. Glede over å ha kunnet bidra litt til å hjelpe våre kolleger som er i en forferdelig situasjon. Grenseløs gru over det jeg har sett. Forferdelse over hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre. Sinne over at vi i Europa i 2023 har en krig. Avmakt over det enorme behovet de ukrainske jernbanene har for materiell hjelp for å klare å holde krigsinnsatsen gående. Tillit til at vi i Norge kan hjelpe til med noe av det. Beundring for den overmenneskelige innsatsen mine ukrainske kolleger gjør under ubeskrivelige forhold. Og håp om at Norges og Europas både moralske og materielle støtte både til jernbanen og resten av deres forsvar kan hjelpe Ukraina å vinne krigen, og beskytte de idealene vi alle står for.

Vedlegg