Uvirkelig stillhet og dunst av sprit
Ikke i sin villeste fantasi kunne Jenny Marie Steiro forestilt seg tre måneder med nesten tomme lokaltogene i Oslo-området da hun begynte som konduktør for fire år siden.
Denne magasinsaken er flere år gammel. Innholdet kan derfor være utdatert.
I månedsskiftet mai-juni er passasjerene i ferd med å vende tilbake på lokaltogrutene som tobarnsmoren fra Hurum betjener. Men fortsatt er det glissent i de godt merkede seteradene på en tidlig avgang fra Dal mot Oslo og Drammen. Før Jenny Marie Steiro gir avgangssignal har hun brukt sprit og klut på alle dørknapper og bøyler som passasjerer pleier å holde seg fast i. Smittefrykt. Hun har ikke vært redd for å bli smittet. –De første par månedene tenkte jeg mest på risikoen for å ta med smitte hjem til barna og til foreldrene mine. Med mann som også jobber turnus i Vy var småbarnsforeldrene avhengig av barnehageplass, akkurat som helsepersonell og andre med samfunnsviktige funksjoner. Selv om passasjerene uteble fra 13. mars, skulle togene gå for å sikre at nøkkelpersonell kom seg på jobb. –I dag teller vi antall passasjerer, vurderer smittetiltakene på toget og minner våre kunder om å overholde smittevernreglene på stasjonene og ombord, sier Jenny Marie Steiro. Hun gir honnør til passasjerene hun møter for at de gjør det vi alle må denne rare tiden i 2020.