Det er den tyske politikeren Manfred Weber som er pådriveren bak idéen om å gi gratis Interrail-billetter til alle 18-åringer i EU. En prøveordning ble satt i gang i fjor, og denne sommeren reiser over 20 000 utvalgte ungdommer på tur. Som ung student reiste Weber ivrig rundt i Europa, og lærte å sette pris på særtrekkene som gjorde de andre til briter, italienere og spanjoler. – Jeg følte at jeg utvidet horisonten. Jeg følte meg europeisk. Nå vil jeg at alle 18 år gamle europeere gis muligheten til å få nye venner fra hele kontinentet, slik at også de får kjenne på den felles europeiske identiteten, sier Weber.

Dersom prøveprosjektet blir en suksess, ønsker Weber å sende millioner av tenåringer ut på leting etter sin europeiske identitet – hvert år. I Europakommisjonens forslag til EU-budsjett for årene 2021-2027, planlegger man nå å sette av opptil 700 millioner euro til en utvidelse av ordningen. Men hvorfor skal EU betale for ungdommers ferie? For å finne svaret må vi skru stasjonsuret tilbake til Interrails fødsel.

Nei til EF, men ja til Europa. Året var 1972, og den Internasjonale jernbaneunion (UIC) feiret sitt 50-årsjubileum. De markerte dette ved å gi ungdommen et tilbud de ikke kunne avslå. For 470 kroner fikk de muligheten til å farte Europa rundt med tog i en hel måned. Den sommeren pakket norske jenter og gutter ryggsekken, steg på toget i Oslo, og til de rytmiske dunkene av hjulene mot skinnegangen drømte de seg nedover kontinentet. – Nesten ti tusen norske ungdommer kjøpte Interrail-billett det året, forteller NSB-veteranen Wenche Berger. – Dette skulle jo egentlig bare være et engangstilbud fra UIC. Men vi fikk mange brev hvor både interrailere og de som ikke hadde fått anledning til å benytte seg av tilbudet, ba innstendig om at det ble gjentatt året etter.

I over fire tiår har Wenche Berger lagt til rette for nordmenns Interrail-eventyr, og hun kan med rette kalles for norske Interraileres ukjente gudmor. Sammen blar vi oss gjennom hennes helt unike samling med reklame- og informasjonsmateriell. Tallene viser at totalt 90 000 ungdommer under 21 år reiste Europa rundt med Interrail sommeren 1972. Dermed bestemte UIC seg for å gjenta suksessen. I reklamekampanjene til NSB det påfølgende året lød slagordet «Interrail er bedre enn tommelfingeren – morsommere også, forresten.» – Frem til da hadde jo haiking vært en populær måte å reise gjennom Europa på, noe jeg selv også gjorde, forteller Wenche. Men med Interrail ble plutselig toget et velegnet fremkomstmiddel for den som søkte spontane eventyr.

Jeg følte at jeg utvidet horisonten. Jeg følte meg europeisk. Nå vil jeg at alle 18 år gamle europeere gis muligheten til å få nye venner fra hele kontinentet, slik at også de får kjenne på den felles europeiske identiteten.

Manfred Weber, tysk politiker

I brosjyren fra 1973 lokket NSB med autentiske opplevelser for enhver smak: «Du kan bade i Cannes. Kjøpe ost i Amsterdam. Bli forelsket i Roma. Gå på discoteque i London. Og danse Zorbas dans i Athen.» Budskapet traff åpenbart en nerve: antallet norske interrailere økte med 80 prosent i 1973, til 18 000 reisende – et tall som gjorde at NSB toppet salgsstatistikken i Europa. Wenche finner frem et av brevene de fikk tilsendt, datostemplet september 1972, og leser høyt: Denne turen utvidet vår horisont slik at vi nå engasjerer oss i det som foregår i andre land på en helt ny måte! […] Det er slike tiltak som Interrail-billetten som skal til for å sikre freden i verden. Det må gjøres i det små, på en måte som verken FN, EF, politikerne eller andre offentlige organer kan makte. – Man kan jo bli rørt av mindre, sier Wenche og ler mens hun bretter sammen brevet.

Ryggsekk-ambassadører. I 1972 skrev altså en ung, norsk student inn til NSB for å fortelle om hvordan hun mente at Interrail kunne sikre freden i verden. Nå er det flere som bruker samme argument. Interrail blir ofte kalt for et av de største fredsprosjektene i etterkrigstidens Europa. En av dem som snakker om Interrail i lignende vendinger, er den amerikanske historikeren Richard Ivan Jobs. I 2017 gav han ut boken Backpack Ambassadors – How Youth Travel Integrated Europe. Et av hovedpoengene i boken til Jobs er at man kan se på unge reisende som «ikke-statlige aktører» som har spilt en viktig rolle i historien om EU og europeisk integrasjon. Jobs´ forskning viser at mange av dem som tok toget gjennom Europa på 70-tallet, selv følte at de var med på å skape en generasjon med europeere.  Interrail var ungdommens egen måte å omfavne den felles-europeiske identiteten på. Manfred Weber er med andre ord slett ikke den første som ser unge backpackere på tur langs Europas skinneganger som en slags fredsbevarende styrke.

Det er én gruppe med Interrailere som har vokst jevnt og trutt hos Vy de siste årene: De selger nemlig stadig flere seniorbilletter.

#discoverEU. I 1972 var det ikke en uttalt målsetting at Interrail skulle være en del av et europeisk identitetsprosjekt. Men nå i 2019 er Manfred Weber svært tydelig i sine uttalelser: “We have to get young people enthusiastic about EU again (…) I am convinced that the 18th birthday InterRail pass for Europe could become a flagship project for the development of a common European identity in diversity.”

Weber og hans meningsfeller vil altså gi ungdommen Interrail før trangsynet tar dem, og emneknaggen #discoverEU har blitt tatt i bruk for å gjøre prosjektet til en merkevare. Det er lett å la seg engasjere av Webers visjoner, men det finnes selvsagt kritiske røster. Kommentator i nettavisen Politico.eu, Tim King, brukte betegnelsen «brød og sirkus-politikk» i en kronikk: «Webers forslag antyder at du ved å sende en ungdom til utlandet får den perfekte Europeer tilbake igjen. Dette er overforenklet politikk for de sosiale mediers tidsalder.» King argumenterer for at disse pengene heller burde brukes på tiltak som skal sikre fremtidige arbeidsplasser for Europas unge. Det er mer hensiktsmessig dersom målet er å få dem positivt innstilt til EU igjen, mener han.

Historikeren Richard Ivan Jobs kommenterer også #discoverEU i sin bok. Selv om Jobs argumenterer for at Interrail-reiser i sin tid var med på å skape en grobunn for det han kaller for «europeanism», påpeker også han det samme: At Webers forslaget kan bli fånyttig dersom man ikke får bukt med ledigheten blant unge i Europa.

Interrail i endring. Interrail økte jevnt i popularietet, fram til toppen ble nådd i 1991. Da løste totalt 360 000 reisende billett, 26 000 av disse var nordmenn. Deretter gikk salget jevnt nedover, før det begynte å ta seg forsiktig opp igjen for ti år siden. Og nå var det ikke ungdommen som sto for veksten. Det er nemlig én gruppe med Interrailere som har vokst jevnt og trutt hos Vy de siste årene: De selger nemlig stadig flere seniorbilletter. Interrail er ikke lenger forbeholdt ungdommen, og denne endringen av aldersreglementet var Wenche Berger en av pådriverne for, før hun gikk av med pensjon. En undersøkelse fra PEW Research Center (2016) viste forøvrig at EU-skepsisen var større hos gruppen 50+ enn hos unge i alderen 18-34 i flere europeiske land. Så kanskje er det pensjonistene Manfred Weber burde gitt gratis billetter til?