Litt redusert er han, forfatter Nielsen, denne morgenen på Oslo S, idet han setter seg på toget som skal ta ham hjem til Bergen. Men også dagen etter en skikkelig fest – ja, kanskje særlig da – synes han at jernbanen trumfer alle andre transportmidler.

Når jeg tar flyet er det bare ubehageligheter hele veien. Man ydmykes hvis man har med for stor tannpastatube.

Atle Nielsen, forfatter

– Når jeg tar flyet er det bare ubehageligheter hele veien. Man ydmykes hvis man har med for stor tannpastatube, jeg er blitt stoppet fordi jeg hadde med to lightere, og så kommer ikke bagasjen. Hos NSB merker man fort at alle de ansatte har gått på smilekurs, og med toget reiser man. Her kan jeg lene meg tilbake, finne roen, kanskje sove litt, sier han. Og så gjør han nettopp det, etter at vi har avtalt å ta opp tråden når vi kommer til Vikersund. Der ligger skiflyvningsbakken skjult i tåke, men for en plutselig bråvåken Nielsen maner bare vissheten om at den ligger der, fram hellige minner: Bjørn Wirkolas verdensrekord på 146 meter etter verdens vakreste hopp i 1966. Stefan Krafts rekordsvev på formidable 253,5 meter i 2017.

– Det er egentlig helt utrolig, terrenget her er jo overhodet ikke egnet for en sånn gigantbakke. Ålsbakken eller Flåbakken hadde gått an, men Vikersundbakken? I boken forteller han om hvordan han misunner dem som bor ved skinnegangen mellom Vikersund og Hokksund og kan beundre bakken hver eneste dag. «De våkner sikkert om morgenen og går ut i stuen, siller seg opp og kikker mot bakken. Så hilser de ærbødig og ønsker Vikersundbakken en god dag, før de går på badet eller på jobben eller gud vet hvor», skriver han.

Røyk og Malkyl. Nielsen har elsket toget siden han var bitteliten. På besøk hos mormor og bestefar i Sande i Vestfold stormet han ut hver gang han hørte lyd fra skinnegangen. Han tittet inn på passasjerene og forestilte seg hvem de var og hvor de skulle, og han telte vogner på godstogene (rekord 34). En gang i året reiste familien til fjells. På Østbanen ekspederte pappa, den kjente visesangeren Otto Nielsen, koffertene. Atle fikk kjøpe Donald, Illustrerte Klassikere og Malkyl-drops. Og så tøffet toget ut fra stasjonen mens foreldrene hans dampet ustanselig i en raskt røyklagt kupé.

Hos NSB merker man fort at alle de ansatte har gått på smile­kurs. Her kan jeg lene meg tilbake, finne roen.

Atle Nielsen, forfatter

Underveis til Haugastøl unnet familien seg gjerne et besøk i spisevognen. Nielsen har husket den som ytterst elegant, med hvitkledte kelnere og to bordsetninger. Men da han gjorde research til togboken, så han på gamle bilder at man egentlig satt på enkle, røde plaststoler. Likevel: det var noe helt annet enn dagens enkle bistrovogn. – Den er grei nok. Men pizza fra Tolga, hva er det for noe? Visst er den god, men pizza er fra Napoli, ikke Tolga, utbryter han.

Kjentmann. Stadig peker Nielsen ut av vinduet og forteller om stedene vi passerer. Det kan synes som han kjenner hver meter langs sporet, og selv mener han at det ikke er langt fra sannheten. – Jeg må ha reist med Bergensbanen flere hundre ganger. Jeg er vokst opp i Bærum, men begynte å studere i Bergen i 1979, er blitt værende i verdens vakreste by, og har alltid foretrukket å bruke toget når jeg må forlate den, sier han, før han avbryter seg selv: – Bromma! Her kommer langrennsløperen Pål Gunnar Mikkelsplass fra, gården ligger oppi lia der!

Så nærmer vi oss Nesbyen, et stedsnavn som fortsatt forvirrer Nielsen. – Nesbyen? Snakk om mindreverdighetskomplekser! Hvor er byen? Og er det egentlig noe nes her? spør han. Da kommer en ung mann inn i vognen, kledt i drakten til det portugisiske fotballaget Benfica, presenterer seg som Henrik Andersson og forteller at Nielsen har æren for at han akkurat nå befinner seg på Bergensbanen. – Jeg hørte deg på Nitimen. Der ble du bedt om å anbefale én togreise, og trakk fram Flåmsbana. Den hørtes så spektakulær ut at jeg har tatt med meg min marokkanske kjæreste for at vi skal oppleve den sammen. Det er første gang hun er nord for Italia, forteller han.

Så stiger vi oppover mot Gol «et sted med aura», fortsetter forbi Ål «utrolig at et så lite sted har fostret både Hellbillies, Ådne Søndrål og Stein Torleif Bjella» og Geilo «et herlig sted å være»,  før vi virkelig befinner oss på fjellet. Ustaoset, Haugastøl og Finse ligger badet i hvitt under en blank sol. For Nielsen finnes det ikke noe vakrere sted på jord. Det er en oppfatning turistene, som nesten dåner mens de fotograferer den utsikten, synes å dele med ham.

Vi har en shitload med penger! Oljefondet kjøper jo hele kvartaler i Oxford Street og Regent Street i London. Kunne vi ikke heller bygget skikkelig jernbane for pengene?

Atle Nielsen, forfatter

Kjærlighet. Nielsen har brukt mange år på å skrive togboken. Han beskriver den som et kjærlighetsprosjekt. Det endelige resultatet favner bredt: Boken forteller om berømte strekninger, norske og utenlandske baner, fine stasjoner, jernbanens plass i bøker, filmer og musikk, alt krydret med bilder og masse trivia: Arealet der toghjulene er i kontakt med skinnegangen er så vidt større enn en 20-kroning. Verdens lengste tog besto av 682 vogner og var 7,3 kilometer langt.

Nielsens personlige favorittstrekning er Bergensbanen. Men også han synes sju timer mellom Oslo og Bergen er i drøyeste laget. – Siden banen sto ferdig for 110 år siden og knyttet øst og vest sammen, har det ikke skjedd så mye. Jeg er masse i England, og der bruker toget bare to timer på de 38 milene mellom London og Manchester. Hadde man fått reisetiden fra Oslo og Bergen ned i fire timer, ville alle med bare snev av klimasamvittighet tatt tog i stedet for fly.

Argumentet om at det blir for dyrt, har han ingen forståelse for. – Vi har en shitload med penger! Oljefondet kjøper jo hele kvartaler i Oxford Street og Regent Street i London. Kunne vi ikke heller bygget skikkelig jernbane for pengene? Jeg hører økonomer si at det er inflasjonsdrivende, men det skjønner jeg virkelig ikke, sier Nielsen før toget stuper nedover mot Bergen. Dit ankommer man ifølge Nielsens bok mer uthvilt og atskillig rikere i sjel og sinn enn da man dro fra Oslo. Noen innsikt i Nielsens sjels- og sinnsliv skal jeg ikke påberope meg. Men at han akkurat denne ettermiddagen er mer uthvilt da han går av toget enn han var da han steg på, hersker det absolutt ingen tvil om.