Infrastruktur, Persontrafikk

Toget som krysser polarsirkelen

Nordlandsbanen: – Nei, f…, der har vi ei simle! utbryter lokfører Arve Foss, drar på bremsen og tuter hektisk. Vi har akkurat rundet en kurve, farten nærmer seg 100 km/t og i sporet 50 meter foran oss står en simle urørlig.

Paal Audestad

Klokken er 8.31, vi er på vei mot Bodø, har nettopp passert polarsirkelen, og er midt i en samtale om alle dyretragediene på Saltfjellet. De siste ti årene er mer enn 3000 tamrein blitt påkjørt av Nordlandsbanen. I fjor var tallet 549, og ingenting tyder på at det blir lavere i år. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen har nylig lovet å bygge 40 kilometer nye reingjerder på de mest utsatte strekningene.

Det er fælt når påkjørsler skjer, men jeg kan ikke tillate meg å bli sentimental. Sant å si er jeg mest redd for at toget skal ødelegges eller spore av.

Arve Foss, lokfører

– Selv har jeg vært lokfører siden 1982. Jeg har kjørt på 250 elg og sikkert like mange reinsdyr. De kommer ned på sporet når det er mye snø, og det er veldig varierende hvor flinke eierne er til å varsle oss om hvor dyrene befinner seg. Det er fælt når påkjørsler skjer, men jeg kan ikke tillate meg å bli sentimental. Sant å si er jeg mest redd for at toget skal ødelegges eller spore av, har han nettopp sagt.

Han har også rukket å vedgå at den dieseldrevne Nordlandsbanen knapt er noe miljøfyrtårn. – Totaktsdiesel. Det er jo nesten uhørt. Vi brenner 2000 liter mellom Trondheim og Bodø og trekkraften er dårlig, reisen burde gått mye fortere. Det er planer om nye tog, men det har jeg hørt i 15 år. På den annen side er jeg for klimaendringer, jeg! Ikke bare gjør vinteren mye ugagn med sporet her oppe; men med mindre snø vil vi få færre dyr i sporet, har han sagt.

Man kunne mistenke ham for ikke å trives i jobben. Det ville være en grov bom. Han elsker den. – Denne banen har sjel. Ikke en dag er lik, landskapet endrer seg hele tiden. Nedkjøringen fra Saltfjellet til Bodø er alltid en stor opplevelse. Og så er det ikke folk overalt. Det liker jeg. Men hvis noen av de som deltar i konkurransen tror de kan tjene penger på Nordlandsbanen, tar de feil. Dette vil alltid være et underskuddsforetagende. Uten offentlige tilskudd vil det ikke gå tog her, har han sagt.

Så smeller det. Simla rekker ikke engang å snu hodet mot trusselen som kommer dundrende bakfra. Hele toget rister, men holder seg på sporet  – Det var kjedelig, sier Foss, og øker farten igjen mens han ringer togledelsen og varsler om påkjørselen. At dyret har omkommet finnes det ikke den ringeste tvil om. De blir enige om at enten får viltnemda komme opp og hente dyret, eller så får en arbeidsvogn ta det med seg når det kjører linjen senere på kvelden.

Det kan høres hjerterått ut, men dette er hverdagen både for personalet og passasjerene på Nordlandsbanen. – Jeg så geviret fyke forbi utenfor, men dette har jeg opplevd mange ganger, sier Gunelie Sund som er på vei fra Mo i Rana til jobben i Bodø. – Det er tragisk. Men dette skjer i hvert fall et par ganger i uka. Det er bare sånn det er, tilføyer konduktør Anders Brekke.